things forever speaking

things forever speaking

Katolsk frelse og folkekirkelig kristendom

BibelrefleksjonerPosted by Geir Skårland 21 Jun, 2007 11:32

"For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet sammen med sine engler, og da skal han lønne enhver etter det han har gjort." (Matt 16,27)

Det finnes (minst) to typer kristendom i Norge: Den bevisste, aktive, som ytrer seg i deltakelse i kirke- og menighetsliv, og den folkekirkelige, som har et mer diffust forhold til troslæren og ikke ytrer seg i jevnlig deltakelse i et kristent fellesskap, men som likevel har en positiv grunnholdning til Gud og kirke, og ser seg, i en blanding av tvil og tro, som forpliktet til å leve et kristent liv, konkretisert i å være et godt menneske.

Det er lett å hakke den folkekirkelige kristendommen i stykker med teologi. Det holder ikke mål bibelsk sett å ha et allmenreligiøst gudsbegrep, holde seg vekke fra det kristne fellesskapet og inkludere "gjerninger" i frelsesregnskapet.

Jeg kommer (selvsagt) fra den første typen kristendom, den som er teologisk bevisst og legger vekt på et kristent liv som i en eller annen form er tydelig. Likevel merker jeg som prest at mellom linjene i den folkekirkelige kristendommen ligger det likevel noe jeg kjenner meg igjen i og setter pris på, og som det er vanskelig å regne som noe annet enn tro.

For fra en side sett kan det å kunne teorien om hvordan man blir frelst og det å delta aktivt i menighetsliv også regnes som en slags form for "gjerningsrettferdighet" - et forsøk på å gjøre seg fortjent til godvilje fra Gud, og det er nettopp gjerningsrettferdighet, både i den diffuse folkekirkelige og den fordekte kristelige varianten luthersk teologi ikke vil ha noe av, fordi det å få del i Guds godhet og Guds gaver alltid, luthersk og bibelsk sett, skal være en gave. Helt gratis, uten forbehold og betingelser.

Det er selvsagt umulig å avgjøre frelsesspørsmålet når det gjelder enkeltmennesker, for bare Gud kjenner det innerste i menneskers hjerter, og det er bare Gud som på den andre siden skal møte hver og en av oss og sammen se på hva livet vårt var verdt og hva det inneholdt av evige verdier og lengsel mot Gud. Det blir alltid feil når vi mennesker forsøker å blande oss inn i det. Hvem vet dessuten om ikke Guds godhet strekker seg betydelig lenger enn stramme menneskelige teologiske kategorier i utgangspunkt kan se ut til å gi rom for.

Men det er noe i katolsk frelseslære som jeg likevel har sansen for. Der mottar vi Guds nåde, uten fortjeneste og som gave, men nåden skal gi seg konkret utslag i hvordan vi lever. Nåden er en kraft som skal skape noe i oss.

Luthersk sett er dette helt galt. Der er nåden en erklæring av at Jesus Kristus har gitt et menneske frelse, i kraft av sin død og oppstandelse, som gave alene, og det er det også noe i. Uten betingelsesløs kjærlighet kommer ingen av oss særlig langt.

Samtidig finnes det bibeltekster, som den ovenfor, som går tvert imot det lutherske og heller mye mer mot det katolske (akkurat som det finnes bibeltekster som slår det katolske i hjel) som viser at den åndelige virkeligheten er mangefasettert og at Guds tanker på sett og vis er uransakelige og vanskelige å sette på et skjema.

Jeg er litt lutheraner og litt katolikk på dette, litt konservativ og litt liberal. Jeg tror at det er Jesus som frelser oss, helt gratis, fordi vi som mennesker har en moralsk og eksistensiell avstand til Gud som vi ikke selv klarer klatre over. Jeg tror at frelse finnes for alle, fordi ingen mennesker dypest sett kan gjøre seg fortjent til frelse. Jeg tror at de klassiske, konservative kategoriene for frelse er det trygge og tydelige, så sant de ikke blir et stivnet skjema og en form for dogmatisk selvrettferdighet, og jeg tror Gud er raus og ikke bundet eller fullt uttrykt selv i bibelsk teologi, slik at det alltid vil finnes håp.

Og så tror jeg at livene våre, litt uavhengig av hvor mye teologi og kristen tradisjon vi har innabords, uttrykker noe i forhold til Gud, sier noe om hva vi tror og lengter etter. Romerbrevet fanger noe av dette: "Når hedninger som ikke har loven, av naturen gjør det den sier, er de sin egen lov, enda de ikke har loven." Det samme kan kanskje gjelde nåden - selv om det finnes teologiske spissfindigheter og distinksjoner som gjør at en ikke uten videre kan slå det fast.

Bibelen må fortsatt leses, livet og mennesker fortsatt lyttes til. Men i sum er teologien, Bibelen og de ulike kristne tradisjonene egentlig en rikdom av tanker og erfaring, som av til sammen, av og til kanskje til og med i sine motsetninger, hver for seg, litt for litt, prøver å fange inn Guds virkelighet - og av og til nærmer seg det.

  • Comments(0)//geirskarland.tenkekrok.net/#post3